Flukten fra overgrepet

publisert i Blogg | 0

Det sies at indianere var redde for å bli tatt bilde av, de trodde bildene stjal deres sjel

På mange måter er dette en treffende beskrivelse av hva som skjer ved seksuelle overgrep. Nå er det ikke slik at sjelen forsvinner, men mange opplever det som om deler av en selv, eller sjelen blir borte eller ødelagt – Det føles som om noe blir stjålet fra en.

Overgrep etterlater smertefulle sår der inne som kanskje aldri gror. Sår man må leve med, og arr man vil dekke til og flykte fra. Kroppen leges raskere enn sjelen, og for mange leges sjelen aldri helt. Det vanskeligste med overgrep er de mentale skadene, og hva det setter i gang av problemer. Men det er håp, det finnes lindring og selv sjelens sår kan gro.

Dette innlegget er tidligere publisert i Lene Alexandras bok «BRA NOK!», du finner den her

Fra selvbilde til selvforakt

Vi har alle behov for et selvbilde. Selvsagt får vi rifter og sår underveis, men ikke alt må gjøres noe med – det er en del av selve livet. Men de store kratrene overgrep etterlater seg er for smertefulle å leve med slik at flukt og fortrenging er den eneste utvei. Mange føler behov for et bedre liv og en annen seg selv.

Det er ikke uvanlig å skamme seg over det som har skjedd, og gi seg selv mye av skylden. Det er ofte flaut og nedverdigende, og man vegrer seg for å snakke om det, eller å søke hjelp. Dermed blir problemet større og man begynner å se ned på seg selv. Utvikling av en selvforakt har begynt, man føler rett og slett at det er noe galt med en. Den negative selvfølelsen kan få en til å tro at andre også ser ned på en, og at man må skjule seg. Det triste er ofte at den avstanden man selv skaper gir avstand tilbake. Dermed kan man føle at man ikke blir likt, og behovet for å skjule seg blir større.

Selvbildet fylles med selvforakt som melk farger vann.

Følelsen av at noe er galt, at man må skjule seg, legger seg som et slags «mentalt virus» i underbevisstheten og kan føre til destruktiv atferd ovenfor seg selv og andre. Dette forsterker selvforakten. Ideen om at «jeg har ingen grunn til å behandle meg selv bra, siden noen ikke behandlet meg bra» kan sette seg som en permanent livsregel i ubeviste deler av sjelen. Denne regelen leder til destruktiv atferd som bekrefter regelen, og skaper en negativ selvoppholdende spiral som til slutt styrer livet selv.

Med de forstyrrelsene overgrep skaper er det ofte vanskelig å følge med – man har mer en nok med det der inne. Man kan slite på skolen og kanskje hjemme, det blir vanskelig å stole på folk og å slippe andre inn. Normal kjærestevirksomhet kan bli skremmende. Det kan blir vanskelig å fullføre ting, og man opplever kanskje å mislykkes gang på gang. Dette bekrefter bare følelsen av at noe er galt, at man ikke er bra nok, som igjen forsterker en allerede spinnende negativ spiral som øker selvforakten.

Lindring og flukt

Vår medfødte styrke kommer til syne i mennesker som har vært utsatt for seksuelle overgrep. De gir seg ikke. Med sine sår og arr, smerter og overlevelsesmekanismer forsøker de tappert og skape seg et liv. Dessverre gir også noen opp, eller forsøker det – som ikke er uvanlig.

Personer som har opplevd overgrep sliter med en rekke problemer, hvis man ikke får god hjelp. Dette er normalt. Selv om de er problematiske, er det viktig og nyttig å forstå litt av logikken. Det er kanskje også godt å vite at man ikke er alene, og at man ikke har gjort noe galt, eller har grunn til å skjule eller skamme seg.

Vår styrke som menneske er å føle, tenke og handle, og det er som regel en grunn til alt som skjer der inne. Det betyr at det du føler, føler du for en grunn, det du gjør, gjør du for en grunn. Du er helt normal og reagerer normalt. Det er ikke noe galt med deg selv om det føles uutholdelig vondt. Det er ikke uvanlig å forsøke å lindre det vonde, å streber etter å bli en bedre deg. Det er ikke uvanlig å strekke seg mot himmelen for å slippe unna helvete. Det er ikke uvanlig å forsøke og leve, ikke bare overleve. Det er ikke uvanlig at hele livet til slutt dreier seg om og lindre det vonde, og å forsøke å flykte til noe man tror er bedre.

Problematiske løsninger

Vi har behov for å ha kontroll, overgrep forstyrrer dette. En skade vi automatisk forsøker å gjenopprette fordi ubehaget og smerten blir for stor. Også er vi forskjellige, men det er en del typiske problemer som går igjen ved overgrep. Spiseforstyrrelser, selvskading, selvmordstanker/forsøk, depresjon og angst er ikke uvanlig. Jenter kan ofte ty til tidlig eller hyppig seksuell aktivitet. Gutter kan ty til mer voldelig utagering, provokasjon og kriminalitet.

Begge kan slite med å føle seg hjemme i etablerte miljøer, og kan trekke til «outsider» eller kriminelle miljøer der de føler seg mer hjemme og møter likesinnede. Man føler seg jo mer hjemme som utenfor sammen med andre som føler seg utenfor. Mange kan også ha problemer med å føle seg hjemme noe sted.

Selvskading er en måte å ta tilbake kontrollen på. Man styrer smerten selv, og får fokuset vekk fra det vonde der inne. En løsning som gir andre problemer, men fortsatt en løsning når man ikke vet om annet. Egne sår er på en måte bedre enn de andre har laget.

Ulike former for spiseforstyrrelser kan også være en måte å ta tilbake kontrollen på. Ikke bare i forhold til hva man spiser eller kaster opp, men også en kontroll over eget utseende. Man kan begi seg inn i urealistiske, til tider håpløse idealer og drømmer. Perfekt kropp, utseende, prestasjoner, penger, «fame & fortune» blir drømmer og krav man setter til seg selv for til slutt å bli «bra nok». Blir jeg perfekt så blir jeg elsket, akseptert og finner roen i meg selv – da blir jeg bra nok. Mål som kanskje aldri blir nådd, som kanskje heller ikke gir ønsket effekt. Dilemmaet er at det perfekte styres av definisjonen av det perfekte, og for mange er definisjonen urealistisk og til tider helt umenneskelig. Og skulle man nå sine idealer og drømmer, øker man ofte kravene. Man føler seg aldri bra nok.

Mange drømmer også om å være feilfrie, å ikke bli tatt for noe slik at ingen har noe å utsette på de, men i jakten på det feilfrie finner man alltid feil – fordi jakten på det feilfrie egentlig er jakten på feil, og man finner det man leter etter. Jakten på det perfekte kan også være en form for trygghet, det er noe trygt over et problem som aldri blir borte. Og i jakten glemmer man det vonde der inne.

Dessverre så tar ikke en eventuell suksess bort det vonde. Å ikke være bra nok er bare en følelse, synlige suksesser er tanker man bruker for å flykte fra de vonde følelsene. Å flykte fra egne følelser gjør de bare større og sterkere. Så hvis flukten fra de vonde følelsene er målet, vil aldri det «perfekte» verken hjelpe eller skje.

Men alt er ikke negativt. Drømmen om noe bedre, det sterke behovet for anerkjennelse mange får kan også gi resultater og suksesser. Sår fra barndom og ungdomstid har skapt mye nytt og bra i denne verden, men med flukt fra egne følelser i bunn blir suksess vanskelig å håndtere på sikt – noen kan faktisk oppleve suksess som nye traumer i tillegg til de gamle.

Det uendelige prosjekt

Flukten fra det vonde gir aldri ro, det og hele tiden streve mot noe bedre blir et uendelig prosjekt som tapper oss for energi. Når energien svekkes mister man livslyst og glede – eller hva fagfolk kaller depresjon, en svart sky som legger seg over hele tilværelsen. Lite energi kan også føre til en rekke angstreaksjoner.

Depresjon, angst og tomhet gir nye smerter som man også får behov for å flykte fra, for å gjøre noe med. Det blir enda et uendelig prosjekt om trekker oss ned i kvikksanden. Jo mer vi forsøker å gjøre noe med det, jo mer slitne blir vi, og jo mer slitne vi blir jo større blir depresjonens mørke sky.

Fra offer til bra nok!

Det er håp! Det er alternativer og muligheter til å få et godt liv selv om det vonde der inne truer med å ødelegge alt. Det går an å gjøre noe med det, det kan være godt å komme ut av offerrollen. Det viktigste er å akseptere deg selv. Våre tanker og følelser kan vi ikke flykte fra. Vår historie kan vi ikke glemme. Vi er som vi er og sånn er det bare.

Dette er vanskelig å finne ut av på egen hånd, og det gjelder oss alle. Selv om det du har blitt utsatt for gjør vondt og er flaut, er det ikke din skyld, og du har lov til å føle akkurat hva du føler. Finn noen å snakke med som du kan stole på og som hjelper deg på veien til aksept av deg selv – den du er og det du har opplevd. Er du redd for å såre noen ved å fortelle det du opplevde, så husk at det ikke var din feil. Du har ikke gjort noe galt, og det er ikke noe i veien med deg – du har ingenting å flykte fra. Er det vanskelig eller skummelt, prøv å skrive ned alt du tenker og føler. Skriv det et sted hvor ingen kan få tak i det. Få ut alt, enten du snakker eller skriver, det er ikke noe å samle på.

Sjekk også hva du sier til deg selv der inne. Du har lov til å være akkurat som du er, kritikk har aldri hjulpet noen. Har du selv opplevd overgrep er alle dine forsøk på å gjøre noe med det eller flykte fra det tegn på at du har styrke og vilje til å gjøre noe med det. Alt du har prøv og at du har prøvd et godt tegn, vær stolt! Målet er å akseptere deg selv akkurat slik du er, uansett hvor vondt det kan være i begynnelsen. Aksept skaper et helt selvbilde som føles godt. Aksept roer ned forstyrrelsene og frigjør energi, da kan du nå dine mål og drømmer på en sunn måte.

Da vil din suksess også føles godt – da vil du rett og slett bli god nok!